Middelalderens varmeperiode forandret Norge for alltid

Etter tilbaketrekningen av innlandsisen, beveget de første nordboerne seg nordover til det området vi i dag kjenner som Norge. Tidlige bosettere beveget seg mot Norge langs kystområdene, som er oppvarmet av Golfstrømmen og der livet var mer levelig. For å skaffe mat, fisket og jaktet de.

Mellom 5 000 og 4 000 år f.Kr. begynte de første jordbruksbosetningene å dukke opp rundt Oslofjorden, og de brakte med seg verktøy og teknikker. Samtidig begynte de å reise på enkle treski og brukte skiferredskaper. Etter hvert som jordbruket gradvis spredte seg, skapte fruktbare områder rundt Oslofjorden, Trondheimsfjorden, Mjøsa og Jæren velstand for disse nye og fremvoksende jordbrukssamfunnene.

Den middelalderske varmeperioden var en lengre periode med varmere klima fra år 900–1300, da globale temperaturer var noe varmere enn nå. Virkningene av den varme perioden var spesielt tydelige i Europa, der kornavlingene blomstret, tregrensene steg, mange nye byer oppsto og befolkningen mer enn doblet seg. Vikingene utnyttet dette varmere klimaskiftet for å kolonisere det sørlige Grønland i år 985, da mildere klima ga gunstige forhold for sjøfart og fiske på det åpne havet.

Befolkningen i Norge økte raskt fra om lag 150 000 i år 1000 til 400 000 tre hundre år seinere, med stadig mer land som ble ryddet for jordbruk. Mens alle bønder eide sin egen jord i vikingtiden, var sytti prosent av landet i 1300 eid av kongen, kirken eller aristokratiet. Dette var en gradvis prosess som skjedde fordi bøndene lånte penger i dårlige tider og deretter var ute av stand til å tilbakebetale gjelden sin. På 1200-tallet gikk omtrent tjue prosent av en bondes avkastning til kongen, kirken og jordeierne.

Nå ser vi at klimaet skifter igjen. Forskere forventer at endringene vil være større og påvirke oss kraftigere i årene som kommer. Klimaendringer vil trolig ha store konsekvenser for globale ressurser og landbruk.

Norsk klimaservicesenter spår temperaturøkninger, færre dager med snø, mer regn og 60 prosent økning i flommer ved slutten av dette århundret hvis utslippene av drivhusgasser ikke reduseres.

Gjennom hele historien har fiske vært en stor næring i Norge. Norges geografiske beliggenhet, lange kystlinje og klimatiske forhold har gjort landet ekstremt godt egnet for denne næringen. Derfor er Norge en stor europeisk fiskerinasjon og har vært det i århundrer.

Siden middelalderen har den ettertraktede torsken fra Norge vært en fast del av den ukentlige dietten i mange katolske land. Torsk, fisket her i de nordlige områdene, tørket eller saltet i Sør-Norge, ble eksportert i store mengder til europeiske land. I senere år har flere afrikanske land funnet at klippfisk fra Norge er rimelig og sunn mat.

Norsk fiske var opprinnelig en kystnær affære med små fartøyer og basert på fisken sine sesongmessige vandringer. Da etterspørselen økte kraftig utover 1900-tallet, introduserte Norge oppdrett av laks og ørret i 1970, som har vokst til å bli et viktig supplement til tradisjonelt fiske og også en betydelig eksportvare. I Hardanger kan du bli med på fjord- og laksesafari, der du får god innsikt i norsk akvakultur og lakseproduksjon ved Hardangerfjorden.

Norge er også kjent for skogbruk og rik tilgang på tømmer. Etter århundrer med tømmerhogst for trevirke og ved hadde landet forbrukt mye av denne tidligere store naturressursen. Alt det har endret seg. I dag har Norge tredoblet mengden stående tre i skogene på bare 100 år. Den årlige hogsten av tre står bare for omtrent halvparten av det som vokser hvert år, så de norske skogene er i vekst. Denne skogveksten er nok til å kompensere for omtrent 60 % av landets årlige utslipp av klimagasser.