Hvordan middelalderens varmeperiode forandret Norge for alltid

Etter tilbaketrekningen av de store innlandsisen beveget tidlige innbyggere seg nordover til et område vi i dag kjenner som Norge. Tidlige bosettere beveget seg jevnt nordover langs kystområdene, oppvarmet av Golfstrømmen, der livet var mer levelig. For å overleve fisket og jaktet de. Mellom 5000 f.Kr. og 4000 f.Kr. begynte de tidligste jordbruksbosetningene å dukke opp rundt Oslofjorden med verktøy og teknikker fra lenger sør, samtidig som folk i nord begynte å reise på enkle treski og brukte skiferredskaper.

Som jordbruket gradvis spredte seg, begynte fruktbare områder rundt Oslofjorden, Trondheimsfjorden, Mjøsa og Jæren å skape velstand for disse fremvoksende jordbrukssamfunnene.

Den middelalderske varme perioden (MWP) var en tid med varmt klima fra cirka 900–1300 e.Kr. da globale temperaturer var noe varmere enn nå. Virkningene av den varme perioden var spesielt tydelige i Europa, der kornavlinger blomstret, alpine tregrenser steg, mange nye byer oppsto, og befolkningen mer enn doblet seg.

Vikingene utnyttet klimaskiftet for å kolonisere det sørlige Grønland i 985 e.Kr., da mildere klima tillot gunstige forhold for sjøfart og fiske på åpent hav.

Befolkningen i Norge økte fra 150 000 i 1000 til 400 000 i 1300, med stadig mer land som ble ryddet for jordbruk. Mens alle bønder eide sin egen jord i vikingtiden, var sytti prosent av landet i 1300 eid av kongen, kirken eller aristokratiet. Dette var en gradvis prosess som skjedde fordi bønder ville låne penger i dårlige tider og være ute av stand til å tilbakebetale gjelden sin. På 1200-tallet gikk omtrent tjue prosent av en bondes avkastning til kongen, kirken og jordeiere.

Denne gangen, som vi ser klimaet skifte igjen. Forskere forventer at endringene vil være større og påvirke oss kraftigere i fremtiden. Klimaendringer vil ha store konsekvenser for globale ressurser og landbruk.

Det norske klimaservicesenteret spår temperaturøkning, færre dager med snø, mer regn og en 60 prosent økning i flomstørrelse ved slutten av dette århundret hvis utslippene av drivhusgasser ikke reduseres.

Gjennom hele historien har fiske vært en stor næring i Norge. Norges geografiske egenskaper, lange kystlinje og klimatiske forhold har gjort landet ekstremt godt egnet for denne næringen. Derfor er Norge en stor europeisk fiskerinasjon og har vært det i århundrer.

Siden middelalderen har norsk torsk vært en fast del av den ukentlige dietten i mange katolske europeiske land. Torsk, fisket i de nordlige områdene, tørket og/eller saltet i Sørnorge, ble eksportert i store mengder til sentral- og enda mer til sørlige Europa. I senere år har noen afrikanske land funnet tørket torsk fra Norge å være billig og sunn mat.

Norsk fiske var opprinnelig en svært kystnær affære med små fartøyer og aktivitet basert på den sesongmessige fiskenes vandringer. Da etterspørselen økte kraftig på 1900-tallet, introduserte Norge i 1970 oppdrett av laks, som har vokst til å bli et viktig supplement til tradisjonelt fiske og også en betydelig eksportvare. I Hardanger kan du bli med på en Fjord- og laksesafari, der du får unik innsikt i norsk akvakultur og lakseproduksjon ved Hardangerfjorden.

Norge var en gang i fare for å miste mye av sine skoger. Etter århundrer med tømmerhogst for trevirke og ved hadde landet forbrukt mye av denne tidligere store naturressursen.

Alt det har endret seg. I dag har Norge tredoblet mengden stående tre i skogene enn det hadde for 100 år siden. Den årlige hogsten av tre tar bare omtrent halvparten av det som vokser hvert år, så totalt sett vokser skogene. Denne skogveksten er nok til å kompensere for omtrent 60% av landets årlige utslipp av klimagasser.