Historien om vikingenes julefeiring

Vikingene feiret midtvinter lenge før kristendommen kom til Skandinavia. De kalte det jól – et ord som vekker gjenkjennelse hos alle som kjenner det norske ordet for jul i dag. Feiringen varte i opptil tolv dager og dreide seg om drikking, ofringer og samvær.

Odin var sentral i forestillingene. Han red over nattehimmelen på sin åttebeinte hest Sleipner og besøkte hjemmene til folk. Ifølge norrøn folklore la barn skoen sin ut ved ildstedet med høy og sukker til Sleipner, og Odin fylte den med gaver til barna som hadde vært snille.

Tradisjonen er ikke dokumentert i skriftlige vikingkilder, men folklorister regner den som opphavet til skikken med å henge opp julestrømpen og opphavet til julenissen selv, som deler mange trekk med Odins skikkelse: langt hvitt skjegg, kappe og en hest som bærer ham gjennom natten.

Vikingene tok også inn eviggrønne trær og pyntet dem med mat, klær og små figurer av norrøne guder, som en måte å kalle på skogens ånd og sikre livskraft gjennom vinteren. Det er dette som regnes som forløperen til juletreet.

En annen tradisjon var knyttet til et brennende hjul – jólhjulet – som skulle ønske solen tilbake. Teorien om at dette er opphavet til julekransen er utbredt, men ikke historisk bevist. Det er like sannsynlig at julekransen har røtter i romersk og kristen symbolikk. Da kristendommen nådde Skandinavia rundt år 1000, ble mange av disse skikkene ikke avskaffet, men tilpasset den nye religionen.

Planten misteltein hadde også mytologisk betydning. Det norrøne sagnet forteller hvordan lysets gud, Balder, ble drept av en pil av misteltein, men ble gjenopplivet da morens tårer gjorde plantens bær røde. Sagnet representerte dermed oppstandelsen og håpet om slutten på vinteren.

En stor kubbe, ofte av en lang eik med runeskrift, ble tent på starten av julefeiringen og holdt brennende gjennom de tolv dagene. Den symboliserte solens varme og gudenes beskyttelse. Å la den slukke ble regnet som et dårlig tegn. Rester av kubben ble spart til neste år og brukt til å tenne det nye bålet, et bilde på kontinuitet fra ett år til det neste. Skikken med juleveden spredte seg siden til store deler av Europa, der ulike land brukte ulike tresorter.

Den siste kornbunten som ble bundet under høstingen ble tillagt magiske egenskaper som høstens ånd og ble spart til julefeiringen, kalt blant annet julegeit. Den dag i dag kan du finne strågeiter brukt som dekorasjoner i løpet av julen.

Under julefeiringen kledde én i samfunnet seg ut som en hvitskjegget vandrer i pelskappe. En figur som skulle representere Odin, som ifølge norrøn tradisjon streifet gjennom verden i juletiden. Da vikingene bosatte seg i deler av England, tok de denne figuren med seg inn i engelsk folklore og la grunnlaget for det som med tiden ble Father Christmas. Likheten med julenissen er neppe tilfeldig: langt hvitt skjegg, kappe, et dyr som bærer ham gjennom natten.

Bifrost er i Edda beskrevet som en bro mellom gudenes verden, Åsgard, og menneskenes, Midgard. Forskere har diskutert hva broen egentlig forestilte: regnbuen er den vanligste tolkingen, men nordlyset passer bedre med beskrivelsene av noe flammende og trefarget som strekker seg mot himmelen. En kobling til nordlyset er aldri eksplisitt nevnt i kildene, men er et vanlig akademisk argument. Uansett tolkning: Det var noe de så på nattehimmelen om vinteren og forklarte det i gudenes bilde.